Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
(Nordstrands Blad): Når skjedde det at foreldreskapets gleder og sorger helst ikke skal deles med uinnvidde (les: barnløse)?
Sukk og stønn over at enkelte stolt viser bilder og forteller milepæler. Det blir jo sett på som sosialt selvmord å nærme seg temaet. Det eneste gangbare er noe enkelt som «syke barn, ass» og et skuldertrekk, før man snakker videre om fotball, strikking eller strømpriser.
En vanlig innvending er at foreldre bare bryr seg om barna sine og det som preger småbarnsfasen (som barnehage, lekeplasser, pastamiddager med ketchup osv.).
Og at dette er helt uutholdelige samtaleemner for barnløse personer. Dette blir sagt rett ut, i klartekst, uten å blunke.
Bli varslet om siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!
Det er faktisk ikke helt innafor å snakke om livet med barn i samtale med andre foreldre heller, med mindre deres felles arena er nettopp barna (som andre foreldre i barnehagen). Som om folk ikke kan prate i det uendelige om oppussing.
Jeg er helt enig i at sosial intelligens er en lykke i enhver sammenheng, men at tema «barn» så å si er forbudt i sosiale lag er for meg en gåte. Skrekkhistorier om å bli sittende ved siden av en nybakt mor som viser bilde etter bilde av sitt lille vidunder («akkurat som om jeg er interessert i å se på andres unger»).
Jeg flasha ikke akkurat neste jordmortime og detaljer fra barnevogn-shopping under graviditeten for mine kolleger. Ei heller kaoset som oppsto da barn nummer to kom til verden. Dette til tross for at det unektelig var ting som opptok meg da det sto på.
Dette må være greit uten at foreldrepolitiet kommer med pekefingeren
Hva lærer samfunnets barnløse om å bli foreldre? Og hvor lærer de det fra?
Det ville vært et soleklart gode hvis vi kunne normalisere graviditet, fødsel, småbarnsfasen, storebarnsfasen og alle sider ved foreldreskap og familieliv med barn.
Det hadde vært en befrielse å overdøve mammapolitiet med helt normale fortellinger om livet med barn, bare fordi folk snakket tilforlatelig og åpent om det, i passe doser, i ulike sosiale settinger. Så enkelt, men tydeligvis så vanskelig.
Det var ikke før min ekstremt rett-fram-følelsene-utapå-herlige venninne ble mor, at illusjonen om at nyfødtperioden bare var en rosa sky og ferske boller brast.
Da hadde flere andre i vennekretsen blitt foreldre alt, men det var ikke før hun (som virkelig, virkelig gledet seg til å bli mamma) uttalte: «Jeg syns de to, tre første månedene var skikkelig tøffe», at de andre slapp fasaden og medga at jo, det var ikke bare, bare å skulle finne ut av det med et bitte lite menneske og nye roller og mye kroppslige greier og gulp og koke alt mulig og ammetårer og hva det nå enn er.
Hvorfor i all verden er denne info’en forbeholdt de som får innpass i «den hemmelige mammaklubben»? Eventuelt «foreldreklubben», for de fedre som også kjenner på det samme.
Sa opp jobben for å følge drømmen: Nå selger Siri for millioner
Først når du sier det riktige kodeordet, så de andre rundt bordet skjønner at du er oppriktig interessert i fakta og ekte følelser og historier fra virkeligheten, åpner det seg et parallelt univers, og man får sannheten om blødende brystvorter (og hvordan fikse dem).
Og man får også høre om mestring, de morsomme episodene og om hvordan tiden kan stå stille og kroppen fylles av en glede og varme som man ikke har kjent før.
Er det en ting som er verre enn å dele de harde sidene ved foreldreskapet, så er det å fortelle om de fine tingene. Skjønn det den som kan! Kun i familiechatten på Messenger kan man fritt dele video av femåringen som storkoste seg på ski eller treåringen som har sagt noe morsomt. Folk vil ikke bli «spammet» av barne-greier, nei, takke meg til!
Å ikke føle seg dum og alene er helt elementært for å ha det sånn noenlunde godt. Utrolig mange foreldre føler seg dessverre slik: dumme, alene, forvirra, skamfulle. Ikke bra!
Hvis man visste at naboen, sjefen og vennene også sleit med å få pusset de sørens tenna, hata partneren sin litt når man midt på natta skal prøve å samarbeide om å vaske spy og sove og skal på jobb dagen etterpå, og hvem skal være hjemme med syke barn og hvorfor skal vi lage middag ingen spiser, så tror jeg vi alle hadde hatt det bedre. Følt på et større fellesskap, hatt mer ro og mindre stress.
Vi kan normalisere at man velger barna først uansett. At det er fint å ville ha tid med barna sine og at man tar en alkoholfri øl på lønningspils fordi man skal hjem og legge etterpå. Hadde ikke det vært digg, da?
Og prisen for gildet: Å tåle litt mer barnesnakk i lunsjen iblant.